Min kjære samboer, kjæreste og mor til mitt barn fyller 30 i nærmeste fremtid.

er det da noen som har gode forslag til hva jeg kan gi?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagen startet med at jeg ble vekket av sjefen:

sjef: “Er du klar over at alle kundene er misfornøyd med produktet vårt?!”
meg: “eh, nei. jeg har hatt en gjennomgang med store deler av kundekretsen vår og det er nok en sannhet med modifikasjoner, men det skal sies at jeg vet om noen få som mener det har forbedringspotensiale…”
sjef: “men det må vi gjøre noe med – det arbeidet du har gjort er altfor dårlig”
meg: vel, vi gikk gjennom arbeidet sammen – hvor du tok en endelig godkjenning”
sjef: “eh, javel? send meg arbeidet så skal jeg ta en titt..”

deilig start på dagen! argh!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag gikk det opp ett lys for meg. Jeg er herved erklært mobbeoffer.

Så hvor skal jeg starte for å berike dere med en mobbeoffers innsikt?
ja, la oss ta det hele ved starten; etter utdannelsen var jeg så heldig at jeg snublet over en jobb som – i mine øyne -var skreddersydd for meg. Hele verden lå for mine føtter da jeg fikk beskjed om at jobben er min. Aldri i mitt liv hadde jeg følt gleden av å oppnå noe jeg har drømt om, endelig fikk jeg den følelsen – og du, for en følelse!

jeg var nå klar for en karriere!

til å begynne med var jeg, merkelig nok, helt fersk i jobben! ikke ante jeg hvordan ting skulle gjøres, hvordan de underliggende normene er eller hvordan de nedskrevne reglene lydes. Men dette plukket jeg opp raskt og jeg begynte å skli greit nok inn. (trodde jeg)

som den ferskingen jeg var, ba jeg stadig om tilbakemelding om mitt arbeid. gjør jeg dette riktig? gjør jeg det bra? hva kan jeg gjøre annerledes? hvordan kan jeg forbedre meg?

- ingen svar
- null
- niks!

javel? ettersom jeg ikke hører noe får jeg anta at jobben jeg gjør er ok. tror jeg. dermed begynte usikkerheten å stige innvendig.

nå etter par år, får jeg fortsatt ingen tilbakemelding om mitt arbeid, men indikasjoner på at ting ikke er helt som det skal. jeg blir til stadig mer og mer utstøtt fra viktige hendelser, spør jeg om ting blir jeg møtte meg stillhet og arroganse. Jeg har gått fra å være en berikelse til kontaktnettet til å bli degradert til en støttefunksjon – uten å engang få vite hva, hvem,hvorfor – og når jeg spør er det absolutt ikke fullgode svar jeg får.

Dette er på desidert ikke en riktig måte å behandle ansatte og kollegaer på og det har virkelig tatt knekken på alt som heter motivasjon og inspirasjon. Før jobbet jeg for å gjøre en god jobb, for å bidra og levere. nå jobber jeg for å komme meg gjennom dagen, og det er absolutt ikke sånn man skal ha det på jobb.

ribbet for selvtillit og motivasjon ønsker jeg nå en ny start. Drømmejobben som det en gang var viste seg å være et mareritt.

…hvordan havnet jeg her hvor jeg er i dag….? hva skjedde..?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva slags verden er det vi egentlig lever i?!

Sitter her på kvelden og skumlest gjennom diverse saker og det helt utrolig hvordan verden har blitt (eller at jeg endelig har fått opp øynene). Vi kaster ut mennesker fordi vi har et mål om å ikke ta imot mer enn x-antall asylsøkere. (ref: Fathia saken) Hvem de er, hva slags bakgrunn de har spiller ingen rolle. Noen ganger må vi da kunne stoppe opp tenke med litt sunn fornuft?! Vi snakker om en 25 år gammel kvinne med store fysiske og psykiske skader som også er aleneforsørger for sin 6 år gamle sønn?!

Og nylig nå leste jeg at drapsmannen bak Benjamin drapet, Ole Nicolai Kvisler skal belønnes med en kvart million for å “arbeide mot fremmedinnvandring“. Pengesummen kommer fra et privat fond, etter arv fra avdøde Clara Weltzin.

Vi lever i en verden hvor drap blir belønnet?! Ærlig talt, man får penger av å drepe mennesker…! I det som er i mange øynes, verdens beste land å bo i, blir man belønnet for å ha drept en mørkhudet 15-åring…

Og enda en sak, muligens mindre provoserendes, men nokså uforståelig. Obamas helsereform. Jeg kan starte med å si med en gang; jeg har ikke satt meg godt nok inn i saken, men allikevel stusser jeg over hvorfor så mange mennesker demonstrerer mot noe som skal bidra til å hjelpe flere mennesker..?

det er en sjuk verden vi lever i.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange har enkelte rundt seg som de kaller for sine bestevenner. Dette er mennesker som kjenner til dine mørkeste hemmeligheter, som deler din glede når ting går bra, som støtter deg når ting går mindre bra. De aller fleste har slike personer i livet sitt og det er også slike mennesker vi streber etter å holde på, nettopp fordi de betyr noe for deg. Men hvor langt skal vi strekke oss for å ivareta dette vennskapet? Hvor mye skal et vennskap tåle før man setter foten ned og sier nok er nok?

Mange av mine venner har jeg holdt på siden barneskolen og ungdomskolen (og jeg nærmer meg 30…). Tre av dem har jeg til og med gått i barnehagen med(!).  Vi har, som alle andre vennskap, delt en masse opplevelser som vi nå ser tilbake og ler godt av. I nyere har vi alle mistet litt kontakt siden dette er en naturlig del av livet…

Han ene jobber nå i utlandet, tjener meget godt og nyter livets glade dager. Han andre har rusproblemer og er til avvenning.  Resten av oss andre bare flyter litt i mellom. Men uansett valg vi har tatt her i livet så holder vi kontakten og oppdaterer hverandre når enn dette måtte passe seg.

Men av og til spør jeg meg selv; hvorfor er vi egentlig venner? Hvorfor gidder jeg å bruke så mye tid, krefter og energi på en fallen kamerat som nå foretrekker piller og sprøyter fremfor meg? Hvorfor skal jeg hjelpe han når jeg vet at han kan se meg rett i øynene og ljuge kun for å skaffe seg et skudd eller to? Eller hvorfor skal jeg reise halve jorden rundt for å møte en gammel venn som nå kun snakker om aksjer, pengeflyt og økonomiske begreper jeg ikke har en anelse hva betyr? Jeg føler ikke komfortabel i selskap med (veldig) høy champagne faktor og “jeg-har-mer-penger-enn-deg” holdning. SÅ hvorfor er vi venner egentlig?

Er vi fortsatt venner fordi vi en gang i tiden løp fra naboen som vi var på epleslang hos? Eller lo av de samme vitsene? Fordi vi kjente de samme jentene? Oppdaterer vi hverandre fordi vi føler oss nødt til å gjøre det?Er vi venner fordi vi har kjent hverandre så lenge at vi vet ikke bedre?

Av og til må man kanskje innse at man har vokst fra hverandre og vennskapet man har nå er ikke lenger det man hadde. Kanskje er det på tide å oppsøke mennesker som man faktisk trives med, forstår og kommer godt overens med?
hmm..mange dype tanker på sen onsdagskveld her gitt..:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I enhver (amerikansk) film dåner førstegangsforeldre av begeistring når de får beskjeden at de nå venter barn. Faren som hopper i taket av glede når han får beskjeden via telefon, enten på jobb omringet av smilende og gratulerendes kolleger og/eller moren som sitter blant sine venniner og hyler i kor. Er det virkelig slik det skal være? Er det slik det er forventet at man skal reagere – gitt at dette er noe man ønsker selvsagt.

Par måneder tilbake fikk jeg en telefon fra min samboer: Jeg er gravid, du skal bli pappa! Jeg ble redd. jeg ble sjokkert. jeg smilte. jeg gliste. Men jeg ble aldri full av begeistring slik man ser på film. Eller som alle andre foreldre som poster dette på facebook, dag inn og dag ut. Er jeg unormal da? Svigermor har allerede begynt storinnkjøp av barnartikler, samboeren har begynt å planlegge barnerommet og kommende onkel/tante funderer på om det blir gutt eller jente. jeg for min del har ikke tenkt så mye på det enda.

Misforstå meg rett, jeg angrer ikke ett sekund på dette og jeg vil uten tvil elske ungen min! Vi planla aldri svangerskapet, men vi har diskutert dette i flere år så dette kom egentlig ikke som et sjokk, snarere tvert imot, det var heller kun et spørsmål om tid.  Men hvorfor har ikke jeg den gledesfølelsen som jeg “burde” ha?

Det finnes gode dager hvor jeg ser for meg hva slags far jeg kommer til å være, hvordan jeg best mulig skal oppdra ungen min til det fulle. Det finnes tider hvor jeg ser for meg at jeg og han/hun går sammen hånd i hånd med fotballdrakten til favorittlaget hans/hennes. Det finnes stunder hvor jeg ser for meg ungen ligger sovende på min mage og jeg tenker: Den lille reka der, det er min unge! Dette er mine fotspor i en ellers ganske så håpløs verden.

Men desverre er som oftest at jeg tenker: Er jeg virkelig i stand til dette? Vil jeg kunne ta vare på et vesen som knapt kan røre på seg? Som vil være avhengig av meg 24/7? Jeg greier knapt å ta vare på meg selv. Hvordan skal dette gå? Ønsker jeg virkelig det her? Hvorfor opplever jeg ikke den gleden alle påstår man opplever når man blir foreldre?

Jeg tenker også i de baner om hva jeg vil gå glipp av, alt jeg ikke har rukket å se og/eller gjøre. Jeg vil surfe i Australia, jeg vil reise gjennom Sør-Amerika og late som om jeg kan spansk, jeg vil hike i Nepal, Jeg vil kjøre gjennom India og knipse en hel haug av bilder med smilende og lekende barn. Er løpet kjørt?  

Eller er det bare meg? Er jeg unormal? Eller er jeg normal som har slike tanker..?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en ufattelig lat dag!

Jeg har sittet på jobben siden kl. 7.45 og stirret blankt inn i pc-skjermen. Jeg har vel gjort alt annet enn å jobbe i dag. Jeg har lest gjennom vg,db,aftenposten, nettavisen, facebook, hotmail osv..Det er ikke sånn at jeg ikke har ting å gjøre, men desember måneden er bare så ufattelig tung! Jeg sliter med å motivere meg selv til å gjøre jobben mens jeg er på jobb. Men når jeg kommer hjem siden så vet jeg da at jeg sitter på sofaen og tenker: “f*en, jeg burde ha gjort det ene og det andre, usj nå får jeg masse å gjøre på jobb i morgen…” Men når morgendagen først kommer så er det same old story. umotivert, uinspirert og rett og slett latskap!

noen andre som føler det sånn om dagen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har lyst til å gi blod. jeg vil gi bort benmarg. jeg vil bidra til å redde liv!

men mine foreldre er av asiatisk opprinnelse og dermed hjelper det ikke hvor mye jeg vil…eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hater jul!

jeg finner aldri bra gaver!

i år skal jeg ha gave til:

mor

far

søster

samboeren

typen til søs

niesen

vennine

hvor finner man gaver som får folk til å bli oppriktig glad?

jul suger..!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg pleier å bli ganske glup på de sene kveldstimene.

Idet en venn av meg sier til meg på msn: “Bedre å sitte hjemme og være sosial over nett enn å gå ut og fryse rumpa av seg” slår det meg. Er virtuell form for sosialisering det samme som å være sosial i “virkeligheten” ?

en lett definisjon av sosialisering er å være i selskap med andre. Per definisjon så vil begge former for sosialering gå for det samme, men gjør det virkelig det?  

hva tenker dere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende